At læren om håndtverksarbeid fortsatt eksisterer i den norske skolen og at praktisk arbeid fremdeles er en viktig del av utdanningsplanen fra barnetrinn av, er åpenbart positivt. I en stadig mer og mer digitalisert verden, hvor milleniumsbarna er langt mindre fingernemme og mindre praktisk anlagte enn de foregående generasjoner, er det i det minste et lyspunkt at yrkesfagrettede emner fortsatt står på timeplanen i grunnskolen. Det er dog synd at ordet sløyd ser ut til å ha forsvunnet. Jepp, sløyd. Et ord med en så fin nordisk klang at det neppe ville blitt funnet opp i dag. I dag bruker vi anglisismer i stedet for å grave frem til mer gammeldagse ord med norrøn klang over seg. Fjernsyn har blitt til tv, rullebrett til skateboard (noe som kanskje er like greit). På folkemunne heter det gjerne sløyd fortsatt, i alle fall for de av oss som gikk på skole da det het gymnas.
Hva sløyd kalles hos den gjengse åttendeklassing i 2018, kan variere. Noen kan ha plukket opp ordet sløyd fra foreldrene, men det blir nok mer og mer vanlig å bruke mer nyanserte termer som “arbeid i tre og harde materialer“. Ordet sløyd har da vel en bedre klang over seg. Og sløydsalen, dette tøffe rommet hvor man endelig fikk sjansen til å få utløp for behovet for gjøre noe praktisk, å skape noe med hendene (som oftest ninjafilm-inspirerte kastestjerner). Én dobbeltime hver fredag, på slutten av dagen. Et lys i enden av en tunnel bestående av tung teori innen o-fag (som det het den gangen), og KRL (som det også het den gangen).
Det finnes heldigvis røster innenfor Kunnskapsdepartementet som vet å verdsette håndtverksdelen av kunst og håndtverk-faget. Selv om det moderne Norge i mindre grad verdsetter det. Viktigheten av praktisk arbeid bør aldri stikkes under en stol, men i Norge er det som kjent blitt vanlig å importere arbeidskraft fra utlandet. Det heter seg jo at “innvandrere tar jobbene vi ikke vil ha”, og dette er synlig. Nevenyttige karer fra Lithauen og Polen bygger hus, mens vi med våre utrente hender vil bli akademikere. La oss i det minste håpe vi kan komme oss gjennom en akademisk utdannelse uten å bli skuffet hvis barna våre finner ut at de verdsetter arbeid i tre og harde materialer høyere enn diktanalyse, og heller vil bli blikkenslagere enn shopello art directors.
Det er nemlig en lei tendens blant samfunnets selverklærte intellektuelle å skape et klasseskille mellom yrkesgrupper. De tar for gitt at deres fancy kontorer i øverste etasje som bare kan nås ved heis, faktisk står på skuldrene til gårsdagens sløydentusiaster, dagens yrkesfaglærte. Fordommer ulike yrkesgrupper og økonomiske klasser imellom har alltid eksistert, men det er ikke lenge siden yrkesfag var mer allment verdsatt i samfunnet, enn i dagens selvhøytidelige akademia-Norge. Du vet, den gangen det het SLØYD.
